Kreativ skriving

Tar med noen eksempler på skildringer av rommet fra "rammeskrivingen" mandag 15.4. - steg 1:

Det er timestart. De tre store vinduene ligger skjult bak tunge svarte persienner. Lysene i taket blinker. Veggene, som en gang var lysegrønn, skjuler grå og motbydelig det lille rommet. Lufta er tung og støvete. Små hybelkaniner koser seg under de slitte pultene. Katetret står der, full av stilbunker. Rommet preges av spenning.

*********************************************************************************

Vinduene i rommet er bare et vindu. Det er øverst i det lille mørke rommet. Vinduet er lite, møkkete, og slipper inn lite dagslys. I taket henger det et lite lys, med en lyspære som sikkert er sprengt. Resten av rommet er like tafatt. Nederst i det ene hjørnet er det en benk. En brun trebenk som det går an å sove på. Det er en pute der. Ellers ingenting. I motsatt hjørne er det en liten komfyr hvor det muligens går an å lage mat på. Oppå den står det en kullsvart svartkjele. Det er støvete. Det ligger store støvdotter under benken, som små redde kaniner. 

*********************************************************************************

Og så eksempler på en person i rommet - steg 2: 

Han kommer inn i rommet øynene flakker rundt i hele rommet. Han puster nesten ikke buksene  er slitte og har er bar på overkroppen. I det lille lyset som kommer inn av vinduene kan man skimte den lille nesen, de store, vidåpne, blå øynene, håret er falmet gult det er tykt og i tafser. Han kan ikke være mer enn ti elleve år. Han løper bort i hjørnet der den gamle pulten står så snur han seg fort rundt med ryggen mot veggen, han puster forte, korte pust den ene hånden dirrer. Han ser bort på det store maleriet og utstøter et lite skrik.

*********************************************************************************

Så kommer hun inn igjen. Hun har et trist preg over ansiktet. Rynkene i pannen har blitt større. Hun ser tomt ut i rommet, og sukker stille. Klærne hennes er opprevne, og gamle. Hun har en lang kjole på seg, hverdagskjolen. På hofta har hun et stort sår som det drypper blod fra. Hun har det tungt. Hun tar opp koppen, og tørker av støvet fra den. Hun stryker over initialene. Jack Sulfrey, hennes forlovede. Den vekker så mange minner, minner fra de gode dagene, når barna hennes var små, og kjærligheten blomstret mellom de to. Koppen trekker fram minner fra alle de koselige morgenstundene de har hatt sammen, når han drakk kaffen sin av trekoppen, og spiste brødskiva på de blå og hvite porselenstallerkene. Den trekker fram minner fra de rolige kveldstimene de hadde sammen, hun og Jack. Hun satt og sydde klær, og han satt med avisen eller en bok. Men den vekker også minner om den dagen da hun mistet sin forlovede. Den dagen da verden raste sammen, og drømmene gikk i grus. Den dagen, da porten til hennes kjærlighet ble stengt.

*********************************************************************************

Og her om personen som blir opptatt av en ting i rommet - steg 3: 

En liten hylle, på veggen nærmest vinduet, står en liten ramme med et bilde i. Marias oppmerksomhet blir med ett vendt mot den. Hun tar noen forsiktige steg mot hylla og stanser like ved. Bildet viser en gammel dame med en kniv i hengende i et belte om livet. Skaftet ligner veldig den kniven hun fant på gulvet. Slire drar hun ikke kjensel på. Men det er noe ved denne kniven, denne damen og dette rommet som er svært mystisk. Maria løfter opp bildet og tar en nærmere titt på det. Da ser hun et rødt kryss tegnet på bildet, nederst i venstre hjørne.

*********************************************************************************

Midt på bordet står det et atomur, det er trukket i gull, og ser nytt ut. Personen som sitter ved bordet stirrer på det. Og er litt usikker, med tanke på at han er i dette rommet nå som at det er gull der. Atom uret har gått nøyaktig to runder på sekundviseren. Person blir urolig, klokka går.  Sølvkjedet som ligger like ved, men er sveiset fast. En diamant henger i kjedet og den er ganske liten, men samtidig får den personen enda mer nervøs.

*********************************************************************************

Så kommer en ny person inn i bildet - en ny person i rommet (steg 4):

Nå går dørhåndtaket ned og det blir en svak knirkelyd. Sko med litt hæler treffer gulvet med et hardt dunk. Det kommer en gammel krokbøyd mann inn med tunge, sakte skritt og setter seg på stolen med slangeskinn. Han reiser seg og ser ut i de småe skitne klinkekulene (koøynene i lugaren) . Han speider, kanskje tenker han på den gangen da det var han som var der ute på dekket og slet sammen med de andre mennene, eller så minnes han den tiden da han var guttunge og drømte om å bli skipper. Han knepper igjen den brune rutete skjorten sin og setter armene på hoftene mens han sukker, og mumler noe som jeg ikke kan høre. De slitte brune skoene med litt hæl på blir dratt sakte men sikkert av og en naken liten fot kommer til syne. Han drar fingrene igjennom det grå håret som er igjen, et stritt og tykt hår.
*********************************************************************************

Han slutter å spille i det døra sakte åpnes. Han ser opp, smiler og setter standarden med et muntert: «God morgen!». Hun svarer han med et lite grynt av et god morgen og setter seg tungt ned på stolen. Han sukker og tar nok en lang sup av kaffen. Hun trekker hetta på genseren over hodet og legger hodet på bordplata. Han tar frem en ny kopp og spør om hun vil ha kaffe. Et langt og tregt nei er svaret. Han sukker og setter seg ned med gitaren igjen når hun tar frem øreproppene.